Vi har fått tilsendt et nytt reisebrev fra Lisbeth Gronert ”The ugly truth” er tittelen.
Det er fortsatt tidlig morgen, disen ligger over Camp Charlie og ”leiruglen” som holder til her, flyr mett vekk etter nattens jakt på rottene. Vi har allerede to oppdrag på vent i ambulansen. En pasient som ble truffet av en stein i ansiktet under jordskjelvet - han er bare 12 år, og har nå fått en kjempe infeksjon med abcess. Han har ligget over natten i medic teltet vårt. I tillegg har vi en dialysepasient som må hurtig til sykehus for at han ikke skal dø. Vi har sittet ”innestengt” i leieren noen dager og er virkelig klar for en tur utenfor murene.
Det finnes overhodet ikke noen struktur på kommunikasjon og organisering innefor helsevesenet her. Legen, Martin har sittet på nettet og funnet alle GPS koordinatorer for sykehusene, for å lette vår kaotiske ferd gjennom byens mer eller mindre fatale trafikk. Leif min gode kollega fra Sverige har reist rundt på de største og viktigste sykehusene og forsøkt å samle opp så mange telefonnummer som mulig. Han har nå bygget et rimelig nettverk av folk som kan ringes. Han har sirlig fylt en liste med navn, nummer, kontaktpersoner som han gir til sykehusene slik at de kan holde kontakten med hverandre. Alle innen helsevesenet her vet hvem Leif er. Men allikevel kjennes det til tider ut som bare en liten dråpe i havet.
Mens en siriss som tydelig ikke har fått med seg at det er morgen, fortsetter å spille sin melankolske melodi, hopper vi inn i ambulansen fulle av pågangsmot og ”ut å redde verden” attityde. Vi glir forholdsvis greit gjennom morgen trafikken, men jeg kommer sannsynligvis ikke til å klage på rushtrafikk i Norge på en stund. Den første pasienten blir avlevert og vi klargjør med sykehuset at de har en dialysemaskin og plass til den neste pasienten vi skal frakte dit. Så går turen til den andre siden av byen for å hente dialysepasienten, turen tar minst 40 min.
Vel fremme blir vi møtt med entusiastiske tilrop av personellet på akuttmottaket. De har akkurat fått inn en pasient med nekrotisk tarm med perefusjon ut i buken (hull i tarmene). Han har sannsynlig også sepsis (”blodforgifning”) og er i behov av assistert ventilasjon. Han var tidligere blitt ”operert” (les slaktet) der man ikke hadde lagt inn en midlertidig stomi som ellers ville være vanlig for å avlaste tarmen. Man hadde bare forsøkt å skjøte tarmen sammen igjen etter å ha fjernet en del. Han var blitt kraftig sedatert i tillegg hadde han fått muskelavslappende medikament som bidro til at ventilasjonen ble ytterligere redusert. Da vi kom hadde han endotrakealtube og de bagget ham for hånd. De ønsket at vi skulle prioritere denne pasienten fremfor dialyse pasienten og vi satte raskt i gang med å forberede pasienten for transport. Vi har en automatisk ventilator som vi kobler ham til og får stuet ham og familien inn i ambulansen. Det er trangt og varmt i bilen. Anestesilegen, Jaak anretter alt utstyret med raske trente fingre. Trafikken er blitt betydelig verre og plutselig har sirenen sluttet å virke. Svetten renner og drypper ned på pasienten i varmen, vi har ikke tid til å drikke ennå.
Her er ingen respekt for ambulanser, politi eller noen bil med blålys. Vi tråkler oss gjennom trafikken, tuter og presser men vi har liten fremgang. Høydepunktet er når en UN-bil stopper og en hvit mann trer ut og stiller seg foran bilen vår og stopper oss fra å komme lengre. Han sier at han synes vi har lekt ”tag” med dem lenge nok og at vi må slippe dem frem. Martin, legen som er sjåfør da, måper og forklarer at vi har en respiratorpasient i bilen og at vi ikke har noen hensikt å slippe dem frem. Han mumler at det kunne vi jo bare ha fortalt….og at vi kan ikke kjøre slik vi gjør og irritere dem. Vi lurer på hva blålysene egentlig er til??? Vi har nemlig lagt merke til at VIP og diplomatbilene også har blålys som de bruker flittig for å få de høye herrer frem i trafikken.
Utenfor ser byen ut som en krigssone. Noen steder står husene hele og rette, men andre steder luter de fremover og truer med å plutselig gi etter. De elektriske ledningene henger ned i et virvar. Det er knuste steinmasser overalt. Vi kjører forbi et hus som er delvis rast sammen. Det er fortsatt potteplanter i vinduet. Et sted kan vi se sammen klemte senger under etasjevis av stein, en sko henger fast i noe armeringsjern. En mann går forbi bilen med en kjempebunke armeringsjern på hodet. Disse rettes opp og selges til gjenbruk.
Annenhver bil er hvite med UN malt på siden. Det svirrer av NGO`s her. Mitt hjerte sukker og håper inderlig at noen får utrettet noe i dette organiserte kaoset av byråkrati.
”Sight for sore eyes” – vi kjører forbi teppeslummen med shelters og jeg ser at det er puttet opp nye hvite solide globetelt, der det før bare var papp, plast og teppeskur. En sår takknemmelighet fyller hjertet, her må man ta vare på de lysepunktene man får.
Langt om lenge når vi frem til Miami Field Hospital. Vi parkerer ved porten og omringes straks av slitne, svette leger. Journalen som er på fransk oversettes og legene holder råd. Pasienten er ikke meldt…. Legen fra det andre sykehuset lovte oss å ringe på forhånd, men hun hadde jobbet flere timer overtid og hadde bare reist. Sjefslegen kommer ut og sier at de vil ikke motta pasienten vår. De mener at han ikke har sjanse til å overleve allikevel og at han bare vil oppta respiratoren unødig. Han er 34 år, tidligere frisk med en velbygd sunn kropp. Familien står rådløs rundt og prøver å forstå det som sies på engelsk. Det er tungt å måtte fortelle dem at vi må reise tilbake til det opprinnelige sykehuset. Hjelpløshet – matthet – gnuende indre smerte – forsvarsmekanismer som trer i kraft – dyp pust og så klar til å gjennomføre oppdraget: å sende en pasient tilbake sin sikre død…..
I mens ringer sykehuset flere ganger og etterspør transport av dialysepasienten. Pårørende ringer og bønnfaller oss om å hente ham så han kan få dialysebehandlingen og overleve. I mitt stille sinn tenker jeg at dette oppdraget kan koste to mennesker livet. Vel fremme er det en stille gjeng som er sterkt preget av situasjonen som toger tilbake til avdelingen og legger pasienten i seng. Entusiasmen fra sykepleierne er denne gangen fullstendig fraværende og jeg kan se at de kjemper hardt med tårene. Vi kobler fra apparatene, setter på en bag og i det jeg snur meg på vei ut med neste pasient, ser jeg at familien bagger pasienten selv og får vite at de skal bytte på å gjøre det gjennom natten… Finnes det plass for mirakler i denne elendigheten.
Dialyse pasienten kommer vel frem. En sykepleier har lovet å bli for å utføre behandlingen på tross av portforbudet etter mørketid. Enda et lyspunkt, som jeg forsøker å erstatte det indre mørket som omringer min sjel med. Et sitat springer frem fra hukommelsen:
“ God, grant me the serenity
To accept the things I cannot change;
The courage to change the things that I can;
And the wisdom to know the difference “
Dette ble et meget realistisk reisebrev. Men livet her er slik. Jeg er ved godt mot, men kan ikke hele tiden fortelle solskinnshistorier. Nå tuner jeg ut for denne gangen. Skuddsalvene fra øvelseskytingen i Brasilianernes leir fyller luften og følelsen av å befinne seg i en krigssone trer ennå sterkere frem.
Liz
