Reisebrev fra Haiti

Det er kveld, en stille bris fyller luften under stjernene. Sirissene synger sine vemodige endeløse sanger.  Jeg sitter og lener meg mot den grove teltduken, det er min første kveld i Haiti som nødhjelpsarbeider og forventningene sitrer i kroppen. Flerfoldige stemmer på mange språk fyller leieren i de åpne plassene mellom teltene. Jeg, en novise i den store verden av hardbarkede erfarne mennesker fra hele verden. Jeg kjenner en stilltiende lykke og ærbødighet for at jeg får være en del av dette.

Det begynte for mange år siden. Jeg er selv født i et land i den tredje verden. Mine foreldre har tilbrakt over 15 år ute i felten (Afrika) og jeg er nok uhelbredelig smittet av trangen til å oppleve verden med alle mine sanser.  Å kunne gjøre noe nyttig for andre i nød. Jeg ble rekruttert inn NST (Norwegian Support Team) i 2007, via Sivilforsvaret. Jeg har vært med på samlinger og øvelser som bidro til å skape et enda sterkere ønske om å få reise ut.  Årene går, forventingen er der, troen på at drømmen oppfylles blir etter hvert noe svekket. Jeg sitter på jobb i ambulansen når telefonen ringer. Vi er tre mann på bilen den dagen og jeg har ikke ansvar for pasienten så jeg svarer på anropet. Jeg tror mine kollegaer kan skrive under på at smilet ikke forlot ansiktet mitt resten av vakta. Om JEG vil dra til Haiti ? Du trenger ikke spørre to ganger.

Det blir en hektisk uke med forberedelser før avreise. Alt som skal gjøres før jeg reiser, hvem som kan ta mine oppgaver mens jeg er borte. Ting som må avklares, forberedes, kjøpes inn. Vet du hvor vanskelig det er å få skaffet en skikkelig shorts midt på vinteren med to meter snø og minus 20 grader ute ? Ja, det er umulig. Men NST har lager med alt som trengs til oppdraget. Jeg er innom Sivilforsvarets Skole på Starum og fyller opp en enorm sort bag med utstyr til oppdraget. Alt er pakket og klart , i morgen begynner reisen. Jeg har vanskelig for å få sove den natta.

Jeg har vært ute og reist en del, men det er alikevel spesielt å reise helt alene til et ukjent land med et språk som du ikke helt mestrer slik du skulle ønske. Jeg flyr via Santo Domingo i den Domunikanske Republikk. Derfra skal jeg på et UNHAS (Unaited Nations Humanitarian Aviaition Services) fly til Haiti. Det går nemlig ingen kommersielle fly dit ennå. Mine teammedlemmer har tråkket veien for meg, men det går ikke helt problemfritt likevel. Hotellet er fullt, provisoriske løsninger må til. Jeg finner en taxi som tar meg til flyplassen, forventingen og gleden bobler i meg.  Jeg står i kø på flyplassen og venter på å sjekke inn når jeg får vite at jeg ikke kommer med på dagens fly, da jeg mangler sikkerhets briefing og sikkerhets klarering. Sikkerhetsnivået på Haiti har blitt hevet til nivå 3 og ingen kommer inn i landet uten disse tiltakene. Et øyeblikk synker hjertet i brystet, en klump i halsen irriterer og en tåre vil presse på. Men hjelpsomme smilende hjelpere med mye livserfaring i feltarbeid geleider gjennom krisen og humøret gjenopprettes raskt. Tro det eller ei, men der og da hørtes kav trøndersk ut som et englespråk……
Hektiske døgn med sikkerhets briefing, papirer som må underskrives, skjemaer som må forevises forsinker min ankomst med enda to dager. Det høres kanskje merkelig ut, men tre dager på luksus hotell er nesten uutholdelig når du vet eventyret venter der ute et sted. Men på hotellet finnes også skandinaviske forbundsfeller som hjelpsomt geleider gjennom papir og byråkrati, slik at jeg endelig igjen står på flyplassen, med smilet som gjenspeiler mitt indre, klistret på ansiktet.

Flyet, en Dash 8, nærmer seg Port- Au- Prince.  Fra luften ser jeg allerede ødeleggelsene i byen. Sammenraste bygginger, provisoriske brakker av plast, stoffer, tepper og papp er satt opp. Vi flyr over domkirken der taket raste og drepte flere nonner og en prest. Det ser ut som en by rammet av krig og bomber. Klikkingen av kameraer og stemmer som utrykker medfølelse, forbauselse og stum sorg preger atmosfæren i flyet. Den første bølgen av realitet treffer og ydmykheten for oppdraget stiger opp til bevisstheten i det flyet lander. Varmen fra det fuktige klimaet og mine kollegaer fra NST møter meg på bakken. Endelig, endelig er jeg her.

Jeg kommer til en velorganisert  teltleir og føler straks en stolthet over å få tilhøre en slik velfungerende organisasjon (NST i samarbeid med flere andre land under paraplyen IHP- International Humanitarian Partnership), med så dyktige og dedikerte kollegaer. Det ligger virkelig bokstavelig talt mye blod, tårer og svette i å sette opp en slik leir. Her er det plass til 300 beboere. Vi har varmt vann, vannklosett, dusj, kjøkken, elektrisitet, internett, medisinsk utstyr, gode senger, alt hva du måtte ønske for et komfortabelt opphold i et land helt uten infrastruktur. Jeg vet med meg selv at her kunne jeg lett ha tilbrakt 6 måneder uten problemer. Våre naboer er MINUSTAH, FN`s fredsbevarende styrker i Haiti. Vi har Brasilianerne på den ene siden og Japanerne på den andre. Så vi er nok relativt trygge her ute.

Gjengen jeg er sammen med her ute er slett ikke noen latsabber. Vi står opp ca kl 06.00 og alle jobber iherdig med sine daglige gjøremål i leiren. Vi har elektrikere, rørleggere, vannteknikere, brannfolk, medics, IT og administratorer. I startfasen er det alltid veldig mye arbeid som må gjøres, men etter hvert er det kun drift og da får man bedre tid. Men du ser sjelden at noen sitter og hviler utenom de faste kaff pausene eller den obligatoriske siestaen. Vi jobber i et team med medlemmer fra flere land Norge, Sverige, Finland, Danmark og Estland og en språkforvirret stakkar som meg, veksler hurtig mellom de skandinaviske språk som jeg har lært i mitt livsløp. Latteren sitter løst og vennskapsbånd knyttes over grensene. Det går opp for meg at jeg stortrives her ute og at min nye livsbane er ved å utvikles. Dette er ikke siste gangen jeg skal ut på slike oppdrag, for å si det slik.
Etterskjelv kjennes rett som det er. Å våkne midt på natten av at sengen din røskes opp av bakken og jorden skjelver under deg er en selsom opplevelse for en novise. Pulsraten øker automatisk uten at redselen rekker å følge med. De som opplevde det første skjelvet får flashback og panikken styrer deres sinn. Mødre på sykehusene river barna ut av sengene, oksygenmasker og venefloner fyker rundt i kappløpet om å komme seg ut av bygningene. Ingen snakker om post traumatisk stress syndrom her nede….

Vi har en ambulanse her ute og vi bytter på å reise ut med den. På veiene utenfor leiren trer tragedien inn i bevisstheten igjen.  Falleferdige bygninger som er kastet ut av sin sokkel ses i terrenget. Hauger på hauger av knuste byggestein finnes over alt. Ennå ligger det en del døde i ruinene og går man ut av bilen kommer stanken av død smygende og omfavner deg så du mister pusten et øyeblikk.  Vi kjørte gjennom regjeringskvartalene i går, bare knuste og ødelagte bygninger.  Regjeringen er nærmest lammet pga av alle tjenestemenn og deres nærmeste familier som døde under skjelvet. Sykepleierskolen er jevnet til jorden og alle elvene og lærene er døde. Politihovedkvarteret det samme.

Folk prøver å bygge opp små brakker til ly for vind og vær, men de fyller overhodet ikke sin hensikt. Ennå er regnet ikke kommet, men alle som har vært utenfor leiren gruer seg på vegne av de mange der ute uten skikkelig ly. Men på en eller annen måte går livet sin gang. Folkene virker optimistiske og salg av varer finnes på alle gatehjørner. Smil finnes å skue i ansiktene på barna og man ser at de leker med drager og provisoriske fotballer inne i leirene. Fortsatt er det stille før stormen. Når regnet kommer for alvor, er helvetet løs her nede. Dårlige hygieniske kår vil bringe mengder av bakterier, diarre, luftveis infeksjoner og annet dritt med seg og ta livet av mange, mange mennesker.  Malaria vil øke og uten medisiner vil mange dø av den farlige malariaen som finnes her. Så jeg ber dere alle ikke glem Haiti, selv om interessen i presse og media dabber av.
Jeg synes tiden her nede er alt for kort. I dag er det 14 dager til jeg skal reise hjem igjen. Jeg er allerede et forandret menneske.  Jeg tror jeg kommer til å få omvendt kultursjokk. Problemer som folk klager over hjemme vil synes ubetydelige i den store sammenhengen. Jeg vet med sikkerhet at ting er forgjengelige og at livet må leves, oppleves, sanses og at man må leve sine drømmer mens man kan og ikke la rutiner ta over livet og skvise ut livsgleden. Jeg har funnet min livsbane, dette er det som gir mening til meg, dette er det jeg vil jobbe med. Som det står i Alkymisten av Paulo Coelho; Det er kun når man følger sin livsvei at man føler komplett lykke.

Med vennlig hilsen Lisbeth Gronert,  novise på første tokt.