Lørdag 13. februar bistod FIG Drammen ved en leteaksjon etter Markus, en 11 år gammel gutt. Her følger morens takkebrev til de som var innvolvert.
Nå er det litt over en uke siden kvelden og natten hvor jeg opplevde mitt livs største mareritt- og til slutt den største glede og lettelse.
Marerittet satte jeg meg selv i, og alle dere som var med på leteaksjonen befridde meg fra det.
Da jeg satte meg inn i politi bilen etter å ha blitt møtt av Lone (omtrent den eneste jeg husker navnet på) var dere i politibilen og jeg de eneste på parkeringsplassen ved Semsporten.
Jeg hadde kontaktet Eric Mons Mathiesen som med en gang dro for å lete med skuteren sin.
Mens jeg satt i politibilen opplevde jeg en stor aktivitet. Jeg husker det hele som om det hele foregikk i tett tåke, hvor jeg bare fikk med meg bruddstykker av det som skjedde. Men hele tiden skjedde det noe og mitt inntrykk var at alle dere som var der hadde en stor ro og trygghet i det dere gjorde. Stadig flere dukket opp for å hjelpe. Det at så mange kom gjorde også at alvoret opplevdes sterkt, men hele tiden følte jeg at det fantes nye muligheter, både i form av mennesker, hunder og kjøretøy.
Jeg ble informert om hva som skjedde og det opplevde jeg som godt.
Plutselig fikk jeg tilbud om kaffe, tepper og mat. Hvor kommer alt dette fra- husker jeg at jeg tenkte. Og ikke minst hvor kommer alle menneskene fra en lørdags kveld i lille Hurum.
Aktiviteten rundt meg gjorde at håpet og tryggheten min ble styrket. De å se alle dere som ville hjelpe Markus ga meg styrke. Da min venninde kom og jeg bestemte meg for å gå til hennes bil kom jeg jo ut på parkeringen . Synet som møtte meg da var overveldende. Hunder gjødde, skutere sto på lasteplan, et stort telt var oppslått. Venner var der, men de fleste menneskene var ukjente. Felles var at alle jobbet for å finne min kjære sønn.
I situasjonen tenkte jeg ikke så mye på det, men nå i ettertid blir jeg varm om hjertet av å tenke på dere. All innsats fra politi, organisasjoner og frivillige har styrket meg som menneske. Jeg husker ikke mange navn, men plutselig dukker det opp bilder i form av ansikter og uttrykk. Varme smil og blikk, men også alvorsfulle blikk, ansikter i konsentrasjon, håp, frustrasjon og sist men ikke minst glede.
Jeg satt i bilen og kikket i speilet på alle som kom gående- jeg så om det var et ansikt som kom til å si meg det jeg fryktet mest eller om det var et ansikt som kunne befri meg fra det som opplevdes helt utenfor min fatteevne. Et alvor preget de fleste som kom, men til slutt kom ansiktet jeg ville se, det var som om hjertet mitt skulle hoppe ut. I meg var det varme, kulde, gråt, latter, glede, lettelse og stor takknemmelighet. Jeg skulle få møte Markus igjen!
Alt jeg ville var å skynde meg til ham. Fra jeg gikk ut av bilen til jeg kom inn til en blek, sittende og kakaodrikkende Markus oplevdes som å sveve. Å se ham var som om han ble født på ny.
De siste ansiktene jeg husker var blikkene fra dere som var i helikopteret. De blikkene kommer jeg til å huske resten av livet!
Opplevelsen av at alle var enormt glade og lettet var også sterk. Jeg opplevde at det var spesielt for alle det som skjedde den kvelden og natten.
Nå har jeg jo kun beskrevet min opplevelse av dette. Markus sin pappa, min samboer, alle i vår familie og våre venner er også svært takknemmelige.
Markus selv opplevde trygghet i det å høre helikopterene, hundene og skuterene. Han var ikke redd, men hele tiden trygg på at han skulle bli funnet. Da han skjønte at helikopteret hadde funnet ham tenkte han- endelig!
Markus sa etter noen dager at han trodde kanskje at det at så mange tenkte på ham gjorde at han ikke trengte å tenke selv. Han sier han ikke tenkte, men viste hva han skulle gjøre- nå vet han også hva han ikke skal gjøre!
Markus ble også overrasket over at det var så mange som ville lete etter ham. Han skjønte ikke helt hvor alle kom fra. Han lurte på om det hadde skjedd en ulykke ved Semsporten da vi kom dit og han syntes det var rart at så mange var ute og kjørte om natten. Så selv om han viste at dere lette etter ham og på den måten gav ham trygghet ble også han svært overrasket over å se hvor mange dere var.
Den kvelden og natten var på mange måter uutholdelig, men dere var alle med på å gjøre slik at den ble avsluttet på en fantastisk måte. Jeg hadde tillit til at dere skulle finne Markus. Jeg opplevde ingen kritiske og vonde spørsmål. Dere forstod at de stilte jeg meg selv. Takk for det!
Det som kunne blitt det som vi som står Markus nære ville oppleve som slutten på enhver lykelig stund sitter vi igjen med som en opplevelse av en fantastisk innsats og vilje til å hjelpe oss. Markus og jeg har lært mye av hendelsen og vi gjør selvsagt endel ting annerledes for å unngå en lignende situasjon, men det er likevel godt og trygt å vite at dere er der!
TUSEN HJERTELIG TAKK FRA Pappa, mamma, familie og venner
Dere befridde oss fra det verste mareritt og vi er evig takknemmelige for å ha Markus her og for at alle dere hjalp til med å finne ham.
