I forbindelse med Sivilforsvarets 50-års jubileum som ble feiret i 1986, er det interessant å kunne fastslå at Gjøvik kommunes planer for vern av sivilbefolkningen i krig er enda eldre.
Vi gjengir i denne artikkelen "Planer for civilbefolkningens beskyttelse mot bombing og gass i Gjøvik by" fra 1986, skrevet av Andreas Johannessen, sivilforsvarsinspektør/daglig leder ved Vestoppland sivilforsvarskrets.
Opptakten til de første planene
Opptakten var et skriv fra "Kommanderende General" av 18. mai 1931, der Distriktkommandoen ble anmodet om å innlede et samarbeide med de sivile myndigheter og Norges Røde Kors for å utarbeide en plan for beskyttelse av sivilbefolkningen mot bombing og bruk av giftgasser.
Distriktskommandoen skrev så til fylkesmannen den 16. juli 1931: "Distriktskommandoen tillater sig å meddele at man under hensyntagen til de sannsynlige mål for fiendtlige luftbombardement i krigens første del, anser det påkrævd for Opland fylkes vedkommende å planlegge beskyttelse i heromhandlende øiemed for Gjøvik by på grunn av dens nære beliggenhet av Raufoss ammunisjonsfabrikker.
For Lillehammer by anses planlegging ikke påkrævd, da den ved sin beliggenhet må antas å være et mindre sannsynlig mål for fiendtlig luftangrep.
Arbeidet med planleggingen bør formentlig overdras til en nevnd på stedet"
Ca. en måned senere skrev fylkesmann Lambrechts til daværende ordfører Ødegaard: "....under henvisning til min muntlige konferanse med hr. ordføreren i går, tillater jeg å henstille til Dem å treffe fornødendt skritt til å få oppnevnt den i skrivelsen omhandlede gassvernnevnd"
Den første planen
Men utnevnelsen av gassvernsnevnden gikk tregt. Først ett år senere, den 26. august 1932, kunne fylkesmann Lambrechts i skriv til Vestoppland Infanteriregiment nr. 6 meddele at gassvernsnevnden hadde følgende sammensetning:
Disponent K. Herheim, formann
Lektor, vpl. Kaptein H. L. Svendsen, kjemiker, gasskyndig
Ingeniør Marcus Topp, bygningskyndig
Politimester J. Lorange
Byingeniør Sven G. Svendsen
Doktor I. Marcussen
Den endelige plan "nevnden" kom fra til, har ikke vært tilgjengelig, men en foreløpig plan viser en vel gjennomtenkt og detaljert verneplan som med visse tekniske ajourføringr kunne ha vært en fullt "moderne" plan for beskyttelse av sivilbefolkningen. Første del av planen tar sikte på å forebygge skade på sivilbefokningen, men andre del tar sikte på å råde bot når skaden er inntruffet. Nøyaktig det samme som vår nåværende lov om sivilforsvaret av 17. juli 1953 forutsetter i sin § 1. Planen er for omfattende til å kommenteres i sin helhet, men hovedpunktene skulle gi en forståelse av innholdet:
Luftvarslingen
Den sikres gjennom det faste luftforsvars nett av luftvarslingsposter (lytteposter). Alle disse postene sender sin melding til byens telefoncentral.
Alarmering
Telefoncentralen varsler straks politiet som har ansvaret for alarmeringen, såvel for luftangrep som for gass.
Signal for flyangrep gis ved en rekke støt i dampfløite, sirene e.l. Signal for "Gass" gis ved vedvarende ringing med gårdsklokker, kirkeklokker, ved støt i automobilhorn, ved slag på metall o.l. Signal for "Faren over" gis ved telefon, korte klokkeklemt o.l.
Blending av lys, mørklegging
Etter å ha alarmert befolkningen gir politimesteren i tilfelle elektrisitetsverket pålegg om å bryte av strømmen, således at byen ligger i mørke.
Gass- og bombesikre rum
Det er huseierens egen sak i mulig utstrekning å sørge for gass- og bombesikre rum. Et rum, helst i kjelleren, skal innredes til dette formål. Gassvernnevnden må sørge for at der utsees lokaler beregnet på å skaffe såvidt mulig gass- og bombesikre rum for den del av befolkningen som ferdes ute i gatene når signalet "Luftangrep" gis (kinolokaler, teatre, garasjer, underjordiske rum m.v.) Såfremt gass- og bombesikre rum ikke kan skaffes i tilstrekkelig antall, skal den resterende del av befolkningen samles på høitliggende steder i det fri.
Hjelpestasjoner
De innredes i dertil skikkede sykehus, badeanstalter, vaskerier o.l., i det såvidt mulig gass- og bombesikkert rum søkes anordnet.Det må være lette adgang til vann og kloak, samt rikelig forsyning med frisk luft. En eller to læger med sykepleiere samt assistenter utsees til hver stasjon.
Gass-poster (Gass-speidere)
Deres oppgave er å konstatere om der har vært brukt gass ved et bombardement, og i tilfelle hvad slags gass.
Redningspatruljer
Deres oppgave er å hjelpe folk ut av bygninger som er skadet ved eksplosjon o.l., eller sammen med brandvesenets folk å redde dem ut av brennende hus. Hver redningspatrulje bør bestå av fører og 3 mann - spesielt kraftige folk, vant til å behandle hakke, spade og øks.De opsettes av sports- eller ungdomsforeninger.
Renseavdelingen
Renseavdelingen skal rense op efter gassangrep. Renholdsverket bør overta denne oppgave. Klorkalk, sprøiteslange, spader og bøtter må medføres. Hver mann må ha gasstette klær, hansker og støvler samt gassmaske.
Transportavdelinger
Deres oppgave er å bringe skadede den første umiddelbare hjelp, og derefter bringe dem til nærmeste organiserte hjelpeplass.
Ved siden av at politiet sto sentralt i planverket, ble det utarbeidet planer for "brannvesen, vannvesen, elektrisitetsvesen og telefonvesen" samt forskrifter for vern av matvarer.
Den gamle verneplanen for Gjøvik by ble heldigvis aldri satt på noen virkelig prøve, men viser klart at sivilbefolkningen i Gjøvik etter planverket sto godt rustet i å forebygge og råde bot på skade etter krigshandlinger.
