Det er på en av disse strålende vinterdagene vi har opplevd i Vestfold i år, at vi kjører til Horten for å treffe et nytt ”skudd på Sivilforsvarsstammen”, nemlig Lene Lauritzen som tilhører FIG Tønsberg.
Opp en trapp i et gammelt hus med sjel, og inn i en lun leilighet der Lene venter, og er snar til å by på kaffe. Vi etablerer oss godt i sofaen, får knipset noen portrettbilder og er klar med penn og papir.
Lene er utdannet sosiolog. Ikke det første yrke man tenker på i sivilforsvarssammenheng kanskje, men så speiler jo også mannskapene i Sivilforsvaret Norges befolkning. Og befolkningen i Norge fortsetter med studier stadig lenger opp i årene. For Lene sin del betyr det studier på Eik i ungdomskunnskap, et relativt nytt fag, kombinert med arbeid i bokhandel i Tønsberg. En kombinasjon hun trives godt med. Hvilket yrke hun ender opp i, er fortsatt uvisst, men lærer er i følge henne selv, nærliggende å tenke. Kunnskap om mennesker og menneskelige relasjoner er verdifullt, ikke minst i Sivilforsvaret.
Høsten 2008 mottok Lene ”Varsel om pålegg”. Ganske overraskende opplevde hun det som, men hun er en uredd person med sans for nye utfordringer. I utgangspunktet visste Lene nærmest ingen ting om Sivilforsvaret, men informasjonen på fordelingsmøte (”sesjon”) bidro til at hun etter hvert følte seg litt utvalg, at hun på en måte hadde vunnet et lotteri.
Våren 2009 bar det av gårde til tre ukers grunnkurs på Starum. Helt ok for henne, både i forhold til livssituasjon og studier. Når vi spør om hvordan det var å være på Starum, er første spontane melding fra Lene: Superkoselig! Som å være på leirskole for voksne, mange trivelige grunnkursdeltakere som gjennom en intensiv kjennskapsprosess fort ble en sammensveiset gjeng.
Men det var ikke bare det sosiale som fungerte bra. Svært dyktige og engasjerende instruktører bidro til at læringskurven ble bratt og god. Basiskunnskapen kom på plass, og med denne kompetansen, også eierforholdet til Sivilforsvaret. Lene har gått fra å ikke vite noe om etaten, til å være aktiv deltaker. Hun følger med på en annen måte når det meldes om uønska hendelser, og blir fort mentalt klar til innsats. Likeledes følger hun med i media når det gjelder saker om Sivilforsvaret, og blir oppriktig lei seg når politikerne ikke bevilger mer penger til materiell og utstyr.
Våren og høsten 2009 bød på hver sine øvelser. Disse øvelsene var ulike, men fellesnevneren var opplevelsen av å vente (et fenomen mange opplever, og som de øvingsansvarlige stadig jobber med å gjøre bedre). Men det er nyttig med øvelser for å vedlikeholde det hun har lært på Starum, mener Lene. Sosiologen i henne dukker fram når hun avslører at hun registrerte at mannskapene før øvelsene tilsynelatende er rolige, med en lett likegyldig mine. Men under overflaten oser en eim av å være spent, hva skjer nå?
I Lenes første år som FIG-mannskap, kom også hennes første innkalling til innsats. ”Full City” braket bokstavelig talt inn i skjærgården, og tilgriset en strandlinje hun kjente godt.For Langesundsjenta som har gjort vestfolding av seg, ble deltakelsen i innsatsen litt mer spesiell enn for en del av de andre. Selv om hun befant seg på andre siden av Langesundsfjorden, visste hun at hennes barndomsstrender hadde fått det største oljepåslaget. Kanskje derfor ble det ekstra meningsfullt for Lene å delta, selv om hennes innsats som besto i å sope sammen oljetilsølt tang og tare i en vik, og å montere telt, var en liten brikke i den store sammenhengen. Følelsen av å bidra, være del av en meningsfull operasjon, ble sterk. Lene opplevde organiseringen av sivilforsvarsinnsatsen som bra, men utstyret kunne vært bedre.
I slike innsatser, har Lene sansen for at man ikke er alene, at man alltid er sammen med noen. Både det å vite at man har flere med kompetanse, og at man ikke er alene hvis noe skulle skje (HMS og kameratredning), er viktige trygghetsskapende faktorer.
Vi lurer på hvordan det er å være jente i et relativt mannsdominert miljø. Helt greit, mener Lene, som beskriver seg selv som ”litt guttejente”. Guttene stiller opp og hjelper i tunge tak. Men hun ønsker seg flere utfordringer, jenter kan mer enn å lage kaffe! Som tidligere orienteringsløper har Lene god peil på kart og kompass, og er ikke redd for å bruke krefter og ta i et tak. Hun er heller ikke redd for å si i fra, og hennes råd til sine medsøstre er å være tydelig på hva man kan, og på den måten opptre sikrere. Å være med i FIG’en opplever hun som en god kombinasjon av samarbeid og å være i fritt rom.
Hva er utfordringene til Sivilforsvaret, spør vi. Lene tenker et kort sekund, før hun sier; bli mer synlig. Hun mener mange mennesker har sans for den samfunnsnyttige jobben Sivilforsvaret gjør, og at de aller fleste setter pris på at det finnes en beredskapsaktør som sivilforsvaret i lokalsamfunnet.
Av mer konkrete utfordringer trekker hun fram behovet for generelt mer utstyr og bedre vinterbekledning. I tillegg savnet hun mer informasjon som ny, at hun raskere fikk orientering om troppstilhørighet. Ellers er det bare positivt dersom Sivilforsvaret forbedrer sine elektroniske løsninger med hensyn til papir, sier Lene med et smil.
Det beste med Sivilforsvaret synes Lene er det samfunnsnyttige arbeidet som gjøres. Sivilforsvaret er den utfyllende delen i redningstjenesten, og Lene føler seg privilegert som får være en del av noe større og oppleve samhold. Hun er rett og slett stolt av å være mannskap i Sivilforsvaret! Og vi er stolte av å ha mannskap som henne.
